Amputasjon beskriver fjerning av en kroppsdel som følge av sykdom eller skade. De fleste amputasjoner i Norge foretas hos eldre og er forårsaket av karsykdom som følge av f.eks. diabetes type I. Hos idrettsutøvere med en amputasjon er årsaken ofte en traumatisk skade eller kreft/alvorlig infeksjon.
Dysmeli er en fellesbetegnelse på en rekke medfødte tilstander der ekstremiteter ikke utvikler seg normalt, som for eksempel at man mangler hele eller deler av en over- eller underekstremitet, eller at man har sammenvoksinger av, eller ekstra fingre eller tær.
Figur 1. Amputasjonsnivå for over- (grønn) og under-ekstremiteter (blå). Figur laget av Julia K. Baumgart og gjenbrukt med tillatelse av Idrettsfysioterapeuten.
For mer informasjon, se:
https://www.helsenorge.no/sykdom/sjeldne-diagnoser/dysmeli/
Utholdenhet
Det finnes lite forskning på utholdenhet og amputasjon av overekstremiteter. Denne delen fokuserer derfor på det som er kjent for amputasjon av underekstremiteter, som i forlengelse også kan gjelde for dysmeli i underekstremitetene.
For utrente personer med amputasjon under kneet er V̇O2peak lignende som hos personer uten funksjonsnedsettelse (Mengelkoch et al., 2014), har man derimot en amputasjon over kneet er V̇O2peak 35-40 % lavere (Gjovaag et al., 2014; Starholm et al., 2016). Årsaken er lavere aktiv muskelmasse og begrensninger som hindrer at man oppnår høy gange-/løpehastighet. Selv om det ennå ikke er undersøkt, forventer vi at disse forskjellene er mindre når det kommer til trente personer og idrettsutøvere. Når det gjelder arbeidsøkonomi har man ikke funnet noe forskjell mellom idrettsutøvere med og uten amputasjoner, noe som indikerer at trening på høyt nivå til en viss grad fungerer for å bli mer effektiv (Beck & Grabowski, 2019). Derimot, blant utrente personer med amputasjoner sammenlignet med personer uten amputasjoner har man funnet dårligere arbeidsøkonomi på grunn av kompenserende bevegelsesmønstre og økt muskelaktivitet (Ward & Meyers, 1995). Dette viser at trening kan ha en positiv effekt både på prestasjon, men også gangfunksjon i hverdagen.
Styrke
En idrettsutøver med en amputasjon reagerer på samme måte på styrketrening som funksjonsfriske idrettsutøvere, så de tradisjonelle prinsippene om overbelastning, progresjon, spesifisitet og periodisering gjelder også her. Treningen er hovedsakelig begrenset av de individuelle utfordringene til hver enkelt utøver. Generelt bør ekstra oppmerksomhet rettes mot teknikk, siden svekket styrke og balanse, ubalanser mellom kroppssider, og feilstillinger er vanlig hos personer med manglende lemmer, noe fører til at kompenserende bevegelsesmønstre ofte utvikles.
For å lage gode styrkeprogrammer for personer med en amputasjon er det viktig å forstå den enkeltes situasjon. Avhengig av skaden/tilstanden kan muskelfester forskyves, kuttes, underutvikles eller mangle, og muskelfunksjonen er dermed endret. Øvelser bør velges med omhu og ta hensyn til utøverens individuelle behov og begrensninger. Det er særlig viktig å se programmet i sammenheng med det amputerte området slik at man unngår uhensiktsmessig belastning, utvikling av (trykk)sår og lignende. For eksempel, er det ikke lurt å velge sittende kneekstensjonsøvelser til person med en amputasjon under kneet der belastningen plasseres direkte under amputasjonsstedet. Dette siden det kan gjøre stubben til et dreiepunkt, og dermed skade huden og forårsake ubehag. Det er også slik at når man jobber med en idrettsutøver som bruker protese, har protesen ofte begrensninger i noen bevegelser. For eksempel kan det hende at noen underbensproteser ikke tillater dorsalfleksjon som begrenser brukerens evne til å utføre knebøy. Til sist er det også viktig å nevne at for utøvere med redusert balanse eller som nettopp har begynt med trening, bør øvelsene modifiseres riktig for å manipulere plasseringen av massesenteret (dvs. ekstra belastning holdt i hoftehøyde, foran brystet, på skuldrene eller over hodet). For eksempel, en knebøy med manualer holdt ved siden senker massesenteret, mens en knebøy utført med en vekt holdt på skuldrene eller over hodet hever massesenteret. En bevegelse med høyere massesenter er mer utfordrende for balansen enn samme øvelse (utført med samme vekt) med lavere massesenter. På samme måte er det mer utfordrende å flytte vekten lenger bort fra kroppen enn å utføre samme øvelse med vekten tett inntil kroppen.
Ekstra hensyn
- Fantomsmerter/sensasjoner. Fantomsmerter/sensasjoner oppstår i lem som ikke lenger er der, og kan være følelsen av bevegelse, berøring, trykk, kløe og sensasjoner knyttet til størrelse, form og posisjon til lemmet. Fantomsmerter er mer intense sammenlignet med fantomsensasjoner. Mye fantomsmerter kan redusere belastningsevne og øke restitusjonsbehovet hos utøvere med en amputasjon.
- Stumprelaterte utfordringer (trykksår, hevelser, svette). I tiden etter amputasjonen er det ofte hevelse i stumpen, og muskulaturen rundt det amputerte område er i endring. Det er også økt svetterespons. I idrettssammenheng er det også viktig å huske at det ofte forekommer hevelse i stumpen under lengre flyreiser. En mulighet er å ta av protesen så mye som mulig under flyreisen, og vurdere bruk av krykker for utøvere som mangler (del av) lem i underekstremitetene. Under trening og konkurranse i varmen er det også vanlig med en økt svetterespons av den delen av lemmet som er dekket av protesen. For å unngå sår er det viktig å ta av protesen (og eventuelt stumpsokken) og tørke stumpen jevnlig.
- Disse oppstår i leddene nærmest lemmet som mangler (f.eks. hofte for amputasjon/dysmeli over kneet) på grunn av endringer i bevegelsesmønster. For å unngå kontrakturer er fleksibilitetsøvelser og god posisjonering i hverdagen viktig.
- Utøvere med amputasjon/dysmeli mangler sensorisk input fra lemmet som mangler og er mer avhengig av syn for å ha god balanse; dette er spesielt relevant for riktig utføring av styrkeøvelser eller de tekniske elementene i spesifikke idretter. Her kan speil eller video brukes i økt grad under innøvelse av bevegelser.
- Muskel- og skjelettplager. Muskel- og skjelettplager er vanlig blant utøvere med amputasjon/dysmeli på grunn av endrede/kompenserende bevegelsesmønstre. For utøvere med amputasjon/dysmeli av et ben er gange ofte asymmetrisk og det er en forskjell i benlengde. For å unngå smerter og øke symmetri under bevegelse, inkludert gange, er det viktig å ha fokus på å styrke kjernemuskulaturen.
- Protese-stump-grensesnitt og protesetilpasning. For optimal trening og prestasjon vil individuell tilpasning av protese til både stumpen, men også til de idretts-spesifikke bevegelsene som skal utføres være essensielt.