Trener-utøverrelasjonen

Når en utøver med funksjonsnedsettelse oppsøker idrettslaget, er førsteinntrykket viktig og kan være avgjørende for utøverens opplevelse og videre deltagelse. Personer med funksjonsnedsettelser kan oppleve usikkerhet rundt det å begynne med idrettsaktivitet, og det er avgjørende at personen får en god velkomst og føler seg i varetatt. For å ivareta ulike behov kan brukermedvirkning i planleggingsfasen være nyttig. Vær oppmerksom på at noen kan ha ekstra behov for forutsigbarhet og informasjon. Det er store individuelle forskjeller på hvordan man kan tilrettelegge for ulike utøvere. 

Det finnes ingen fasit på hvordan tilrettelegging av aktivitet bør eller skal være. Graden av tilrettelegging avhenger av utøveren man skal tilrettelegge for. Vi oppfordrer til å ha en samtale med den aktuelle utøveren. For at aktiviteten skal kunne tilpasses utøveren best mulig, må du være åpen og nysgjerrig.

• Tør å spørre om ting som omhandler funksjonsnedsettelsen. Hva trenger utøveren hjelp til før, under og etter aktivitet? Prat om funksjon, utfordringer, muligheter og forventninger.
• Avklar hvem som bør vite hva. Hva bør treneren vite? Har utøveren behov for ledsager i aktiviteten - hvordan løses dette behovet?
• Når en utøver med funksjonsnedsettelse starter i klubben, vil det også berøre de andre i gruppa. Nysgjerrighet om funksjonsnedsettelsen er vanlig, og kan oppleve at de andre i gruppa blir usikre på hvordan de skal forholde seg til utøveren. Derfor er det viktig at treneren tar en prat med utøvergruppa sammen med den aktuelle utøveren. Avklar på forhånd hva som er greit å si.
• Gi informasjon om klubbaktivitet, medlemskontingent og treningsavgift. Det skal ikke være noen forskjell fordi noen har en funksjonshemning. 
• Idrettskrets eller særforbund bistår gjerne idrettslaget dersom man har behov for støtte til oppstartsamtalen.

Noen utøvere med funksjonsnedsettelse kan ha lave forventninger til hva de kan få til. Ved enkel tilrettelegging kan du bidra til økt mestringsopplevelse, bedre selvtillit og motivasjon til å være aktiv.

Det kan også være fristende som trener å være ekstra «snill» med en utøver med funksjonsnedsettelse, men dette kan være med å gjøre utøveren mindre selvstendig. Det er derfor viktig å stille krav til parautøvere på lik linje med andre.

Alle har behov for å bli sett. Som trenere må vi observere utøverne, og gi oppgaver som passer de forutsetningene den enkelte har for mestring.

Her ar vi samlet en del intressente lenker med videor, samtaler, forelesninger og untervjuer om temaet.

• Intervju med Cato Zahl Pedersen og Carl Axel Hageskog:
  Innsikt i deres betraktninger rundt temaet funksjonsvariasjon. Se hele samtalen her.
• Intervju med Sindre Østerås og utøver Børge Pettersen:
  Om deres første møte og hvordan de tenkte rundt trening og prestasjon da de jobbet sammen. Finnes her. 
  
• Inside ParaSport-pod:
  Kjente utøvere og sentrale tema i paraidretten blir tatt opp. Lenke her
• Intervju med langrennsutøveren Indira:
  Finnes her.
• Opptak av Lillehammer sport and event conference 2021:
  Om temaet ''passion for diversity''. Fnnes her. 
• NIH-pod Paratreneren:
  Podcast med Morten Skogheim Kleivdal og Marte Bentzen som blir intervjuet om hvordan det er å være trener i paraidrett på toppnivå, hvilken kompetanse som kreves og hvilken forskning som er gjort på feltet. Hør her 
• Forelesning:
  På temaet "Developing better coach-athlete relationships" med Professor Sophia Jowett finnes her.
• Ord og begreper inn para-idretten:
  Hvis du er usikker på ord og begreper som brukes innen Para-idretten, har VI-stiftelsen laget en hjemmeside som tar opp nettopp dette. 

Studie: What Do We Know About Research on Parasport Coaches? A Scoping Review. av Bentzen et al., (2020).

I denne oversiktsartikkelen ser forfatterne på så mye som mulig av forskningen som finnes på paratrenere, og de har gjort et omfattende søk i ulike databaser for å finne kunnskap. For å avgrense har de sett etter forskning på trenere for utøvere med nedsatt muskelstyrke, nedsatt passiv bevegelse, mangel på lem, lengdeforskjeller i beina, kortvoksthet, spastisitet (hypertonia), ataksi, atetose og synsbegrensninger - på ulike nivå.  

Til sammen fant forskerne 44 artikler som de undersøkte videre. Oppsummerende resultat fra disse studiene viser at den vanligste metoden når man forsker på paratrenere er intervjuer, og at veldig mange deltagere er mannlige trenere på elitenivå, særlig fra Nord-Amerika.  

Av de ni ulike temaene som tas opp i studiene var de tre største og mest diskuterte:

• Generell coachingkunnskap (for eksempel roller, ansvar, selvrefleksjon, forberedelser og prestasjonsanalyser – 11 artikler tok opp dette)
• Det å bli paratrener (fokus på erfaringer knyttet til læring og karriereutvikling når man blir paratrener – 10 artikler tok opp dette)
• Erfaringer med det å være paratrener (10 artikler tok opp dette).  

Oppsummert viser studien at paratrenere er positive til formell utdanning spesifikt rettet mot paraidrett, men at det ofte er vanskelig å få tilgang til eller at det er dyrt å delta på. Paratrenerne uttrykker også et behov for en dybdeforståelse for paraidrett, det vil si at de ønsker kunnskap og informasjon om ulike funksjonsnedsettelser, tilpasninger/adaptasjoner, og de unike kvalitetene ved paraidrett, slik at de kan integrere denne kunnskapen i sin praksis.

Studie: Lived experiences within a longstanding coach-athlete relationship.: The case of one paralympic athlete av Santos, F., Camiré, M., & Mac Donald, D. J. (2018).

Denne studien baserer seg på erfaringene til en portugisisk paralympisk utøver, som gjennom to dybdeintervjuer forteller om oppfølgingen fra sin trener, og relasjonen mellom disse to over årenes løp. Det kommer frem at trener-utøverelasjonen har betydd svært mye for utøver fra han ble rekruttert inn i paraidretten som femtenåring, gjennom flere store mesterskap, og til slutt hans siste PL. Vedkommende deltok i hoppøvelser som inkluderer utøvere med begrenset intellektuell funksjon og tilpasset adferd diagnostisert før 18 år.

Utøveren beskriver i intervjuene hvordan han som fireåring fikk akutt hjernehinnebetennelse som førte til lese- og skrivevansker, og utfordringer med tale, gange og minne (noen av vanskelighetene dempet seg over tid). Klimaet på skolen var ikke støttende og utøveren uttrykker at introduksjonen til idrett som syvåring, var en livsendrende opplevelse. Idretten ble et trygt og fordomsfritt miljø som han gledet seg over å være i - et fristed. Frem til åttende klasse hadde han tilgang til ekstraundervisning på skolen, men dette tilbudet mistet han i åttende klasse, og han valgte derfor å slutte på skolen, begynne å jobbe og fortsette med idretten. Som femtenåring møtte han treneren sin, som hadde observert han på en konkurranse, og som umiddelbart så potensialet i han. Treneren spurte da om han kunne gjennomføre noen undersøkelser for å se om han kunne bli inkludert i en «mental disability category»/klasse for nedsatt kognisjon. Utøveren forteller at han likte dette svært dårlig, og at han ikke likte begrepet «mental disability», og dermed avslo tilbudet på stedet. Treneren inviterte han likevel med for å se på en paraidrettskonkurranse og utøveren bestemte seg da for at dette ville han være med på. Utøveren beskriver treneren som en positiv rollemodell gjennom ungdomsårene, som hjalp han til å bli en suksessrik utøver og person. Særlig beskriver han trenerens ubetingede støtte og veiledning både i idretten og i livet ellers, f.eks. knyttet til å belyse viktigheten av det å ta en utdanning, noe utøveren etter hvert fikk etter sitt første PL i Sydney.

I voksen alder møtte utøveren på flere utfordringer, blant annet flere dødsfall i nærmeste familie og offentliggjøring av seksuell legning. I intervjuene beskriver utøveren den avgjørende rollen treneren hans hadde i denne perioden – selv om idretten sto i bakgrunnen. I disse periodene mener utøver at treneren hjalp han mentalt gjennom å fokusere på robusthet, innsats, kommunikasjon og målsetting – en «never quit» mentalitet slik det beskrives i artikkelen. I tillegg ble det å ha det gøy og bra sammen, som trener og utøver, vektlagt i stor grad av trener – noe som også ble høyt verdsatt av utøver. Dette ble særlig klart for utøveren da han skulle delta i sitt siste PL uten sin trener, da han ikke kunne reise sammen med han. Men trenerens evne til å kommunisere jevnt, og koble seg på utøvers potensial og styrker på en slik måte at utøveren fikk stor tro på seg selv, ga utøveren en følelse av at treneren var med likevel.

Artikkelen beskriver avslutningsvis hvordan utøveren ser tilbake på sin karriere og hans ønske om å selv bidra til ungdom i idretten. Utøveren har blant annet startet et idrettsakademi hvor han selv ønsker å jobbe som trener. Artikkelen har også en diskusjon rundt hvordan denne historien underbygger forskningen som er gjort på trener-utøverrelasjonen.

Trener-utøverrelsjonens betydning for prestasjon og selvfølelse (Handbook of disability sport and exercise psychology skrevet av Jeffrey Martin i 2018). I boka ser man for eksempel at:

• • Paralympiske svømmer får fordeler hvis treneren deres ser på dem som elite-svømmere istedenfor svømmere med en funksjonsnedsettelse.
  • Positive utfall er knyttet til personlige og nære relasjoner til trener.
  • Parautøvere som opplevde sine trenere som autonomistøttende hadde sterkere relasjoner til sine lagkamerater og hadde en sterk følelse av kontroll over arbeidet de la ned med idretten.
  • Parautøvere som følte at trenerne deres støttet deres ønske om å være selvstendig hadde høyere nivå av indre motivasjon enn de som følte mindre støtte.
  • Demokratisk oppførsel er positivt assosiert med ulike typer tilfredshet hos parautøvere
  • Paratrenere kan også påvirke utøverens følelser av selvtillit og angst. Paratrenere som både støtter og utfordrer har større sannsynlighet for å utvikle selvsikre utøvere, og utøvere har oppgitt negativ coaching som en av de mest angstfremkallende idretts-stressorene de møter.
  • Effektiv coaching gjennom video og løpsanalyser hjalp australske utøvere til å utvikle så gode løpsstrategier at det førte til 10% prestasjonsforbedring og til slutt en verdensrekord.

Boka tar også opp noen grunnleggende psykologiske kvaliteter som påvirker prestasjon og velbehag. Disse tenker vi det er fint å være oppmerksomme på. 

• Selvbestemmelse: Selvbestemmelse som begrep kommer fra selvbestemmelsesteorien (Adams et al., 2017). Kjernen i denne teorien handler om at mennesker er aktive agenter som ønsker vekst og utvikling. Men, for at vi skal være i denne vekstprosessen må noen helt grunnleggende psykologiske behov dekkes. I hovedsak snakker man da om behovet for autonomi, tilhørighet og kompetanse. Når disse behovene fremmes og tilfredsstilles kjenner mennesket på en indre motivasjon som fører til personlig vekst og trivsel (Ryan, 1995). Som trener er det dermed viktig å jobbe aktivt for å fremme disse behovene hos utøver. Spesifikt for paraidrett rapporteres det i følge Martin (2018) om at følelser av selvbestemmelse kan hjelpe utøvere til å takle stress, og at koreanske paratrenere som var trent til å støtte sine utøveres behov for autonomi vant flere medaljer i London Paralympics, sammenlignet med de som ikke var trent til det.
• Selvbevissthet: Selvbevissthet handler om å undersøke og reflektere. For eksempel knyttet til den personlige motivasjonen man har for å drive med idrett. Dette kan være til stor hjelp når man skal jobbe med å sette seg mål, både i trening, konkurranse og livet generelt (Martin, 2018). Man kan f.eks. tenke seg at utøvere kan få mye «drahjelp» ut av å reflektere rundt hva som motiverer dem, hvordan de kan trigge denne motivasjonen hos seg selv, og hva de trenger fra trenere og utøvere rundt seg for å bygge den opp. Dette kan være helt forskjellig fra utøver til utøver, og det krever derfor at man som trener utforsker og blir godt kjent med sine utøvere.
• Selvfølelse: I følge Martin (2018) er også utøverens selvfølelse en viktig grunnleggende psykologisk kvalitet som påvirker prestasjon. På psykologforeningen sine sider kan man høre Guro Øiestad snakke om selvfølelse. Et veldig interessant klipp som utdyper rundt begrepet: Se her.
• Personlighet: De personlige karakteristikkene som utgjør personligheten vår kan også utgjøre en stor forskjell på idrettsprestasjonen. Personlighet defineres ofte som noe stabilt. Det vil si at man oppfører seg relativt likt i ulike situasjoner over tid. Samtidig som det også er en faktor som gjør hvert enkelt menneske unikt (Martin, 2018). I idretten er det ofte slik at utøvere trener mer fysisk trening enn mental trening, dette gjelder i enda større grad for parautøvere. Det er derfor sagt at det kan være slik at parautøvere lener seg mer på medfødte positive styrker (som f.eks. personlighetstrekk) i mangel på lærte mentale ferdigheter (Martin et al., 2011). Dette er det nyttig å være bevist på. 

Adams, N., Little, T. D., & Ryan, R. M. (2017). Self-determination theory. In Development of self-determination through the life-course (pp. 47-54). Springer.

Martin, J. J. (2018). Handbook of disability sport and exercise psychology. Oxford University Press.

Ryan, R. M. (1995). Psychological needs and the facilitation of integrative processes. Journal of personality, 63(3), 397-427.

Santos, F., Camiré, M., & Mac Donald, D. J. (2018). Lived experiences within a longstanding coach-athlete relationship.: The case of one paralympic athlete. Ágora para la Educación Física y el Deporte, 20(2), 279-297.