Aktivitetshjelpemidler er hjelpemidler som er spesielt utviklet for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i fysisk aktivitet. Man kan søke NAV Hjelpemiddelsentral om å låne et aktivitetshjelpemiddel eller å dekke tilpasning på ordinært utstyr. NAV gir ikke stønad til vanlige leker, ordinært sportsutstyr eller konkurranseutstyr. Dette gjelder uavhengig av om utstyret er spesiallaget eller om det er tilpasning av ordinært utstyr. Tilpassing av utstyr kan for eksempel være et spesialtilpasset sete i en kajakk eller robåt. Tilpasningen av utstyret er av meget stor betydning for så vel aktivitetsglede som prestasjon.
Utvikling
I paralymisk toppidrett må arbeidet med aktivitetshjelpemidler deles i to; grunnutvikling og optimalisering. Grunnutvikling må til i de tilfellene der allerede eksisterende hjelpemidler ikke er gode nok. Her vil det være lurt med en tverrfaglig tilnærming der man innhenter kompetanse fra utøver, idretten selv (særforbund og Olympiatoppen), leverandører eller andre spesialister på det/de aktuelle hjelpemidlene, samt evt forskning/akademia. Hovedmålet her må være å lage et nytt hjelpemiddel basert på utøverens fysiologi sett opp mot idretten og de bevegelsene som skal utføres. Et eksempel på dette er utviklingen av setet i robåten til Birgit Skarstein, der både PhD og masterstudenter fra NTNU Trondheim har vært inne og forsket, samtidig som de har utviklet prototyper for testing underveis. Dette i tett samarbeid med Roforbundet, Olympiatoppen og utøveren selv (ref).
Optimalisering kommer etter grunnutvikling eller i forbindelse med å spesialtilpasse allerede eksisterende hjelpemiddel for å få ut de siste prosentene med tanke på prestasjon. Det kan for eksempel være plassering av stropper, vinkler på rygg og sete eller støtte og isolasjon på enkeltsteder.
Optimalisering av et aktivitetshjelpemiddel kan ofte også kreve endring av teknikk som er mer effektiv og arbeidsøkonomiserende enn den gamle. Man må skille mellom å optimalisere hjelpemiddelet til å være mest mulig behagelig, som kanskje er viktig for en breddeutøver, til å være mest mulig effektivt for å prestere best mulig.
Både grunnutviklinga og optimaliseringa må skje i henhold til det til enhver tid gjeldende regelverket i den enkelte idretten.
Kompetanse
Det er stor forskjell fra idrett til idrett i forhold til hvor mye og hva slags utsyr man trenger kompetanse på. I bordtennis kan det for eksempel være sittestilling/sittehøyde i rullestol, eller en godt tilpasset protese som kreves. Selve bordtennisracketten og ballen er lik. I langrennspigging er det derimot et mer sammensatt bilde. Først en piggekjelke som må tilpasses utøveren, deretter er det ski, som hos stående utøvere, men med egne egenskaper for bruk under en piggekjelke med tanke på tyngdepunkt, vektspenn osv. I tillegg er det stavlengde i henhold til funksjon, teknikk og framdrift. I sittende alpint arbeides det mye med «set up» ved å forskyve tyngdepunktet fremover og bakover i forhold til hvilken disiplin det skal konkurreres i, samt også i forhold til snøforholdene. Selve skia som benyttes er lik skiene for stående utøvere. Med andre ord kreves til enhver tid spisskompetanse på aktuelt aktivitetshjelpemiddel i den enkelte idrett. Hos de aller beste utøverne sitter denne spisskompetansen etter hvert hos dem selv. Derfor vil det være viktig med kompetanseoverføring inn i eget forbund for å sikre at kompetansen ikke blir personavhengig, men tatt vare på inn i systemet.
En trener i paralympisk idrett bør først og fremst ha sin kompetanse på den fysiologiske treninga som kreves i den aktuelle idretten. Det å samtidig kreve at en trener også skal være materialforvalter/vaktmester og ha spisskompetanse på utstyr, er for mye å forlange. Det som imidlertid er viktig er at den enkelte trener vet hvor denne type kompetanse kan hentes, slik at man får den bistanden man trenger. Det heller ikke å forvente at en utøver skal kunne gjøre denne jobben. Det er for mye ansvar og arbeidsomfang å legge på en konkurranseutøver å skulle utforske, utvikle, reparere og organisere for å kunne holde eget utstyr kompetativt over tid. Utøveren er likevel den viktigste brikken i dette og må være en del av prosessen.
Et slikt kompetanseapparat bør bygges opp i hvert særforbund, samt regionalt hos Olympiatoppen. Det kan ikke bli toppidrett på ekte før det faktisk jobbes med detaljer og marginer også på utstyrssiden. Vi må komme dit at utøver og trener i størst mulig grad jobber med den fysiologiske, mentale og restitusjonsmessige biten som kreves for å hevde seg fysisk og mentalt i sin idrett, og ikke trenger å bruke all ledig tid på utstyr i tillegg.
Et annet viktig aspekt i kompetansen man må inneha i paralympisk idrett er hvilke fysiologiske aspekter som gjelder for de ulike utøverne og deres diagnoser/funksjon. En rullestolbruker konkurrerer ofte med armene. Det er også armene som benyttes til forflytting i hverdagen. Hvis man i et mesterskap eller på treningssamling må bruke mye energi på forflytning, samt bæring og transport av utstyr, vil man ikke være i stand til å restituere for å prestere. Der en stående langrennsutøver kan teste ski og utstyr som en restitusjonsøkt, kan ikke en sittende utøver gjøre det samme. Det å pigge opp motbakker for å teste glid på vei ned, vil aldri kunne bli restitusjon. Et annet eksempel er utøvere med cerebral parese som bruker mye mer energi på fysisk aktivitet enn andre (M. Nordon et al, 2021), og man har faktisk behov for dobbelt så mye restitusjon som en funksjonsfrisk utøver. Et hjelpemiddel vil ikke veie opp for dette, selv om en elektrisk rullestol vil være et godt substitutt.
For kontakt og ytterligere informasjon:
Spørsmål om aktivitetshjelpemidler og spesialtilpasset utstyr rettet mot trening og konkurranser kan rettes til Beitostølen Helsesportsenter v/Viljar Aasan (Fagsjef).
Mail: viljar.aasan@bhss.no
Tlf: +47 95 96 21 52
