Tilrettelegging

På denne siden finner du informasjon spesifikt rettet mot personer med ryggmarsskade eller Spina Bifida. I hver fane ovenfor finner du informasjon om spesifikke tilrettelegginger og treningshensyn for personer med ryggmarsskade eller Spina Bifida.

Utøvere med ryggmargsskade har ofte en nedsatt evne til bevegelse og forflytning (Bevegelseshemming). Årsaken til bevegelseshemmingen kan være mange, og utøverne er ofte sittende men kan være stående.

En ryggmargsskade betyr at nerveforbindelsen i ryggmargen er skadet. Jo høyere skadenivå, desto mer alvorlige konsekvenser har det. En ryggmargsskade kan føre til lammelser under skadenivået, redusert funksjon i blære, tarm og lunger, pustevansker, problemer med blodtrykk og temperaturregulering, spastisitet og smerte.

Ryggmargsskader deles etter nivå og omfang. Nivået (hvis skaden sitter i nakke, brystrygg eller korsrygg) avgjør om det er tetraplegi eller paraplegi. Ved tetraplegi er store deler av kroppen, inkludert armer og ben, påvirket, mens ved paraplegi er det kun nedre del av kroppen er påvirket.

Ryggmargsskader kan også være komplette eller inkomplette. Ved en komplett skade finnes ingen viljestyrt bevegelse eller følelse under skaden. Vied en inkomplett skade finnes noe bevegelse eller følelse er bevart under skadenivået.

I Norge fødes 6-16 barn hvert år med ryggmargsbrokk (spina bifida), en tilstand der ryggvirvlene ikke utvikles normalt i løpet av de første ukene av svangerskapet. Dette skjer oftest i den nedre delen av ryggraden, der en del av ryggmargen kan bli skadet. Disse skadene behandles og påvirker treningen på samme måte som en ryggmargsskade.

Sammenlignet med idrettsutøvere uten funksjonsnedsettelse, har de med ryggmargsskade 15-60% lavere V̇O2peak (maksimalt oksygenopptak). Dette skyldes lavere muskelmasse, ettersom de kun trener med overkroppen, samt begrensninger i hjerte- og karsystemet.

Jo høyere skadenivå, desto mer påvirkes muskelmassen og hjerte-kar systemet. Ved ryggmargsskade over T6 mangler man signaler til bena og organene, noe som fører til dårligere blodomfordeling under trening. Hos personer med tetraplegi påvirkes signalene til hjertet, som kan føre til lavere blodtrykk og manglende pulsøkning ved trening.

På grunn av lavere muskelmasse i underkroppen er oksygenopptaket ved anaerob terskel og V̇O2peak lavere hos utøvere med ryggmargsskade. Arbeidsøkonomien er også lavere ved overkroppstrening sammenlignet med trening som involverer bena eller hele kroppen. Selve overkroppstreningen er ikke så forskjellig for utøvere med og uten ryggmargsskade. Dette betyr at de med ryggmargsskade trener på lavere hastighet, men bruker også mindre oksygen/energi.

 

Å opprettholde og forbedre styrken i muskler som ikke er skadet er viktig for personer med ryggmargsskade, da det påvirker både evnen til å bevege seg og utføre daglige oppgaver.

Forskning viser at musklene som ikke er lammet reagerer på styrketrening på samme måte som hos friske personer. Det finnes også forskning som tyder på at styrketrening sammen med elektrostimulering kan øke styrken i lammede muskler, og gjøre styrken i de ikke-lammede musklene sterkere raskere enn bare trening alene.

I denne sammenhengen er det viktig å vurdere personens motoriske funksjon i armene, fordi de med lite eller ingen armfunksjon trolig vil ha bedre nytte av stimulert trening. Det er også viktig å merke seg at elektrostimulering er dyrt og krever hjelp til å plassere elektrodene på vanskelige steder.

• Autonom dysrefleksi er en plutselig økning i blodtrykket, vanligvis forårsaket av stimuli under skadenivået, som smerte eller en full blære. Dette kan føre til symptomer som rødming, hodepine og ubehag. Alvorlige tilfeller kan være livsfarlige. Det er viktig å finne og fjerne årsaken raskt. Utholdenhetsprestasjoner kan øke med autonom dysrefleksi, men dette er forbudt i konkurranser og regnes som doping.

• Lavt blodtrykk: Personer med høy ryggmargsskade har ofte lavt blodtrykk, spesielt når de reiser seg fra liggende til sittende stilling, noe som kan gi svimmelhet og "prikking".

• Temperaturregulering: Personer med ryggmargsskade har problemer med å regulere kroppstemperaturen, spesielt ved trening eller konkurranse. Utøvere med høy paraplegi og tetraplegi har dårligere svetterespons, og kjernetemperaturen kan stige raskere. Nedkjøling av hender og føtter er viktig for disse utøverne.

• Smerter: Mange med ryggmargsskade opplever smerter, både fra muskel- og skjelettsystemet og fra nevropatiske smerter som brenning eller kløe, som kan være vanskelige å behandle.

• Spastisitet: Økt muskelspenning som skjer når forbindelsen mellom hjerne og muskel er brutt. Lett spastisitet kan være positivt, men alvorlig spastisitet kan hindre daglige aktiviteter og føre til smerte og dårlig søvn.

• Trykksår: Skader på huden og vevet forårsaket av trykk. I idrett kan dette skyldes dårlig utstyr, feil forflytning eller mye svette.

• Osteoporose: Mange med ryggmargsskade utvikler osteoporose på grunn av redusert belastning på bena. Vitamin D og kalsium kan være viktige, men effekten er ikke godt undersøkt.

• Belastningsskader på skuldre: Rullestolbrukere bruker overkroppen mye, noe som kan føre til belastningsskader, spesielt i skuldrene.

Her har vi samlet flere lenker om emnet hvor du kan finne mer relevant informasjon om emnet.