Aktivitetshjelpemidler
En av barrierene for mennesker med fysisk funksjonsnedsettelse for å kunne delta i fysisk aktivitet er egnet utstyr, her aktivitetshjelpemidler. Bruk av aktivitetshjelpemidler gir brukere økt mulighet for fysisk aktivitet. Det gir også større mulighet til å delta på lik linje med andre, samt til å komme seg ut og få positive opplevelser. Aktivitetshjelpemidlene gir mulighet for deltakelse i vanlige, verdsatte aktiviteter og gir mulighet for en forbedret sosial funksjon og status blant andre.
Hvem kan få aktivitetshjelpemidler?
Aktivitetshjelpemidler er hjelpemidler som er spesielt utviklet for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i fysisk aktivitet. Man kan søke NAV Hjelpemiddelsentral om å låne et aktivitetshjelpemiddel eller å dekke tilpasning på ordinært utstyr. NAV gir ikke stønad til vanlige leker, ordinært sportsutstyr eller konkurranseutstyr. Dette gjelder uavhengig av om utstyret er spesiallaget eller om det er tilpasning av ordinært utstyr. Tilpassing av utstyr kan for eksempel være et spesialtilpasset sete i en kajakk eller robåt.
Ordningen fungerer slik:
Barn og unge under 26 år kan få hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering for å opprettholde og/eller bedre funksjonsevnen. For å få slike hjelpemidler må barnets funksjonsnedsettelse være vesentlig og varig (mer enn to år). Formålet med ordningen er å dekke de ekstra utgiftene familien får som følge av at barnet trenger tilpasset eller spesiallaget utstyr (Arbeidsdepartementet 2010).
Les mer om dette her: Hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering
For personer over 26 år, kan disse også få låne aktivitetshjelpemidler for å kunne delta i fysisk aktivitet (AKT-26). Det er imidlertid en egenandel ved anskaffelse av hjelpemiddelet. Egenandelen er på 10% av hjelpemiddelets verdi, men maks kr. 5000,- (01.04.22). Denne ordningen er rammestyrt. Det vil si at når den økonomiske rammen for inneværende år er brukt opp, vil søknader bli avslått grunnet manglende midler (Lovdata, 2014, Forskrift om aktivitetshjelpemidler til personer over 26 år).
Les mer om AKT-26 her: Aktivitetshjelpemidler til personer over 26 år
Idrett og aktivitetshjelpemidler
Basert på retningslinjene fra NAV, må norsk idrett deles i to; «Breddeidrett/Aktivitet» og «Konkurranseidrett». Hvis vi følger utviklingstrappa til OLT vil skillet iht aktivitetshjelpemidler gå mellom trinn 5: Lære for å konkurrere, og trinn 6: Trene for å konkurrere.
Bilde hentet fra: https://olympiatoppen.no/fagomrader/talentutvikling/utviklingsfilosofi/innledning/
Fram til og med trinn 5, vil man kunne få dekt aktivitetshjelpemidler fra NAV Hjelpemiddelsentral, hvis fokuset i en søknad er aktivitet og deltakelse, ikke konkurranseidrett.
I henhold til «Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator» (Helsedirektoratet, 2018), er det et kommunalt ansvar å sørge for formidling av nødvendige hjelpemidler og for å tilrettelegge miljøet rundt den enkelte bruker. Kommunens sørge-for-ansvar gjelder alle ledd i formidlingsprosessen, blant annet tilpassing og montering, opplæring, samt service og reparasjon. Kommunen har også et ansvar for å evaluere og følge opp behov for endringer. Det kommunale ansvaret for formidling av hjelpemidler og tilrettelegging gjelder uavhengig av livsarena, det vil si om hjelpemiddelbehovet er i hjem, nærmiljø, skole eller fritid (ibid).
Det er stor forskjell på de enkelte aktivitetshjelpemidlene i forhold til hvilken idrett de benyttes i. Hvis vi ser på sittende alpint, så er toppmodellen til Tessier (Scarver) inne som en av sitskiene som er på NAV sin rammeavtale. Dette er en sitski som benyttes av de beste utøverne i verden. Slik sett så kan en sitski fra NAV være god nok selv for de som vil bli best i verden. Ser vi derimot på armsykling, så er alle armsyklene hos NAV med elektrisk hjelpemotor. Med andre ord kan de ikke benyttes i konkurranser, da motorhjelp ikke er lovlig. Langrennspiggekjelker, som også benyttes i skiskyting, vil kunne fungere bra opp til et visst nivå, men for å hevde seg i verdenseliten er kjelkene fra NAV sine leverandører ikke konkurransedyktige. I lagidretter som kjelkehockey eller rullestolbasket, vil kjelkene og stolene som er på avtale med NAV være gode nok opp på et høyt nivå, men vil trenge spesialtilpassinger. Her kan NAV dekke selve stolen/kjelke, men utøver selv må koste spesialtilpassingen hvis det skal konkurreres i utstyret.
Trinn 6 og 7 omhandler konkurranseidrett og toppidrett, og her vil ikke NAV dekke aktivitetshjelpemiddelet det er behov for. Ei heller spesialtilpassing som kreves av utstyr for å kunne prestere. Med andre ord så er aktivitetshjelpemidler til bruk i paralympisk idrett ikke et samfunnsansvar og vil ikke bli dekt av NAV. Disse hjelpemidlene er det idretten selv som har ansvar for, og med dette ansvaret følger et krav om kompetanse.
Kort oppsummert så kan aktivitetshjelpemidler utlevert fra NAV i enkelte idretter holde opp på et høyt nivå. I andre idretter vil de ikke holde mål i det hele tatt. Det som er viktig å vite er at aktivitetshjelpemidler fra NAV skal kunne tilpasses de aller fleste og derfor har mange innstillingsmuligheter. Dette vil ofte medføre økt vekt, samt at de ikke kan spesialtilpasses den enkelte utøver på en god nok måte mtp toppidrett. Mange bevegelige deler vil også være mange deler som kan bli ødelagte eller ute av stilling.
Utvikling
I paralymisk toppidrett må arbeidet med aktivitetshjelpemidler deles i to; grunnutvikling og optimalisering. Grunnutvikling må til i de tilfellene der allerede eksisterende hjelpemidler ikke er gode nok. Her vil det være lurt med en tverrfaglig tilnærming der man innhenter kompetanse fra utøver, idretten selv (særforbund og Olympiatoppen), leverandører eller andre spesialister på det/de aktuelle hjelpemidlene, samt evt forskning/akademia. Hovedmålet her må være å lage et nytt hjelpemiddel basert på utøverens fysiologi sett opp mot idretten og de bevegelsene som skal utføres. Et eksempel på dette er utviklingen av setet i robåten til Birgit Skarstein, der både PhD og masterstudenter fra NTNU Trondheim har vært inne og forsket, samtidig som de har utviklet prototyper for testing underveis. Dette i tett samarbeid med Roforbundet, Olympiatoppen og utøveren selv (ref).
Optimalisering kommer etter grunnutvikling eller i forbindelse med å spesialtilpasse allerede eksisterende hjelpemiddel for å få ut de siste prosentene med tanke på prestasjon. Det kan for eksempel være plassering av stropper, vinkler på rygg og sete eller støtte og isolasjon på enkeltsteder.
Optimalisering av et aktivitetshjelpemiddel kan ofte også kreve endring av teknikk som er mer effektiv og arbeidsøkonomiserende enn den gamle. Man må skille mellom å optimalisere hjelpemiddelet til å være mest mulig behagelig, som kanskje er viktig for en breddeutøver, til å være mest mulig effektivt for å prestere best mulig.
Både grunnutviklinga og optimaliseringa må skje i henhold til det til enhver tid gjeldende regelverket i den enkelte idretten.
Kompetanse
Det er stor forskjell fra idrett til idrett i forhold til hvor mye og hva slags utsyr man trenger kompetanse på. I bordtennis kan det for eksempel være sittestilling/sittehøyde i rullestol, eller en godt tilpasset protese som kreves. Selve bordtennisracketten og ballen er lik. I langrennspigging er det derimot et mer sammensatt bilde. Først en piggekjelke som må tilpasses utøveren, deretter er det ski, som hos stående utøvere, men med egne egenskaper for bruk under en piggekjelke med tanke på tyngdepunkt, vektspenn osv. I tillegg er det stavlengde i henhold til funksjon, teknikk og framdrift. I sittende alpint arbeides det mye med «set up» ved å forskyve tyngdepunktet fremover og bakover i forhold til hvilken disiplin det skal konkurreres i, samt også i forhold til snøforholdene. Selve skia som benyttes er lik skiene for stående utøvere. Med andre ord kreves til enhver tid spisskompetanse på aktuelt aktivitetshjelpemiddel i den enkelte idrett. Hos de aller beste utøverne sitter denne spisskompetansen etter hvert hos dem selv. Derfor vil det være viktig med kompetanseoverføring inn i eget forbund for å sikre at kompetansen ikke blir personavhengig, men tatt vare på inn i systemet.
En trener i paralympisk idrett bør først og fremst ha sin kompetanse på den fysiologiske treninga som kreves i den aktuelle idretten. Det å samtidig kreve at en trener også skal være materialforvalter/vaktmester og ha spisskompetanse på utstyr, er for mye å forlange. Det som imidlertid er viktig er at den enkelte trener vet hvor denne type kompetanse kan hentes, slik at man får den bistanden man trenger. Det heller ikke å forvente at en utøver skal kunne gjøre denne jobben. Det er for mye ansvar og arbeidsomfang å legge på en konkurranseutøver å skulle utforske, utvikle, reparere og organisere for å kunne holde eget utstyr kompetativt over tid. Utøveren er likevel den viktigste brikken i dette og må være en del av prosessen.
Et slikt kompetanseapparat bør bygges opp i hvert særforbund, samt regionalt hos Olympiatoppen. Det kan ikke bli toppidrett på ekte før det faktisk jobbes med detaljer og marginer også på utstyrssiden. Vi må komme dit at utøver og trener i størst mulig grad jobber med den fysiologiske, mentale og restitusjonsmessige biten som kreves for å hevde seg fysisk og mentalt i sin idrett, og ikke trenger å bruke all ledig tid på utstyr i tillegg.
Et annet viktig aspekt i kompetansen man må inneha i paralympisk idrett er hvilke fysiologiske aspekter som gjelder for de ulike utøverne og deres diagnoser/funksjon. En rullestolbruker konkurrerer ofte med armene. Det er også armene som benyttes til forflytting i hverdagen. Hvis man i et mesterskap eller på treningssamling må bruke mye energi på forflytning, samt bæring og transport av utstyr, vil man ikke være i stand til å restituere for å prestere. Der en stående langrennsutøver kan teste ski og utstyr som en restitusjonsøkt, kan ikke en sittende utøver gjøre det samme. Det å pigge opp motbakker for å teste glid på vei ned, vil aldri kunne bli restitusjon. Et annet eksempel er utøvere med cerebral parese som bruker mye mer energi på fysisk aktivitet enn andre (M. Nordon et al, 2021), og man har faktisk behov for dobbelt så mye restitusjon som en funksjonsfrisk utøver. Et hjelpemiddel vil ikke veie opp for dette, selv om en elektrisk rullestol vil være et godt substitutt.
Henvendelser:
Spørsmål om aktivitetshjelpemidler og spesialtilpasset utstyr rettet mot trening og konkurranser kan rettes til Beitostølen Helsesportsenter v/Viljar Aasan (Fagsjef).
Mail: viljar@bhss.no
Tlf: +47 95 96 21 52
Referanser: