Generelt om trener-utøverrelasjonen
Hvis vi begynner med det generelle tar professor Sophia Jowett i denne presentasjonen for seg
- Hvorfor trener-utøverrelasjonen er viktig for effektiv coaching
- Innholdet i trener-utøverrelasjonen
- Hvilke faktorer som påvirker kvaliteten på relasjonen
- Hvordan utvikle bedre trener-utøverelasjoner
Presentasjonen ble gjort i forbindelse med et webinar arrangert av Sport Northern Irland (den ledende offentlige institusjonen for utvikling av idrett i Nord-Irland), i november 2020.
Trenere-utøverrelasjonen fra et paraperspektiv
Mer spesifikt for trener-utøverrelasjonen i paraidrett finner vi blant annet denne case-studien:
Santos, F., Camiré, M., & Mac Donald, D. J. (2018). Lived experiences within a longstanding coach-athlete relationship.: The case of one paralympic athlete. Ágora para la Educación Física y el Deporte, 20(2), 279-297. (Artikkelen er på engelsk og finnes her).
Studien baserer seg på erfaringene til en portugisisk paralympisk utøver, som gjennom to dybdeintervjuer forteller om oppfølgingen fra sin trener, og relasjonen mellom disse to over årenes løp. Det kommer frem at trener-utøverelasjonen har betydd svært mye for utøver fra han ble rekruttert inn i paraidretten som femtenåring, gjennom flere store mesterskap, og til slutt hans siste PL. Vedkommende deltok i hoppøvelser som inkluderer utøvere med begrenset intellektuell funksjon og tilpasset adferd diagnostisert før 18 år.
Utøveren beskriver i intervjuene hvordan han som fireåring fikk akutt hjernehinnebetennelse som førte til lese- og skrivevansker, og utfordringer med tale, gange og minne (noen av vanskelighetene dempet seg over tid). Klimaet på skolen var ikke støttende og utøveren uttrykker at introduksjonen til idrett som syvåring, var en livsendrende opplevelse. Idretten ble et trygt og fordomsfritt miljø som han gledet seg over å være i - et fristed. Frem til åttende klasse hadde han tilgang til ekstraundervisning på skolen, men dette tilbudet mistet han i åttende klasse, og han valgte derfor å slutte på skolen, begynne å jobbe og fortsette med idretten. Som femtenåring møtte han treneren sin, som hadde observert han på en konkurranse, og som umiddelbart så potensialet i han. Treneren spurte da om han kunne gjennomføre noen undersøkelser for å se om han kunne bli inkludert i en «mental disability category»/klasse for nedsatt kognisjon. Utøveren forteller at han likte dette svært dårlig, og at han ikke likte begrepet «mental disability», og dermed avslo tilbudet på stedet. Treneren inviterte han likevel med for å se på en paraidrettskonkurranse og utøveren bestemte seg da for at dette ville han være med på. Utøveren beskriver treneren som en positiv rollemodell gjennom ungdomsårene, som hjalp han til å bli en suksessrik utøver og person. Særlig beskriver han trenerens ubetingede støtte og veiledning både i idretten og i livet ellers, f.eks. knyttet til å belyse viktigheten av det å ta en utdanning, noe utøveren etter hvert fikk etter sitt første PL i Sydney.
I voksen alder møtte utøveren på flere utfordringer, blant annet flere dødsfall i nærmeste familie og offentliggjøring av seksuell legning. I intervjuene beskriver utøveren den avgjørende rollen treneren hans hadde i denne perioden – selv om idretten sto i bakgrunnen. I disse periodene mener utøver at treneren hjalp han mentalt gjennom å fokusere på robusthet, innsats, kommunikasjon og målsetting – en «never quit» mentalitet slik det beskrives i artikkelen. I tillegg ble det å ha det gøy og bra sammen, som trener og utøver, vektlagt i stor grad av trener – noe som også ble høyt verdsatt av utøver. Dette ble særlig klart for utøveren da han skulle delta i sitt siste PL uten sin trener, da han ikke kunne reise sammen med han. Men trenerens evne til å kommunisere jevnt, og koble seg på utøvers potensial og styrker på en slik måte at utøveren fikk stor tro på seg selv, ga utøveren en følelse av at treneren var med likevel.
Artikkelen beskriver avslutningsvis hvordan utøveren ser tilbake på sin karriere og hans ønske om å selv bidra til ungdom i idretten. Utøveren har blant annet startet et idrettsakademi hvor han selv ønsker å jobbe som trener. Artikkelen har også en diskusjon rundt hvordan denne historien underbygger forskningen som er gjort på trener-utøverrelasjonen.
Både den generelle teorien til Jowett og eksempelet i case-studien viser at trener-utøverrelsjonen er svært viktig både for å prestere og ha det godt med seg selv som menneske. Dette underbygges også av flere andre studier. I følge Handbook of disability sport and exercise psychology skrevet av Jeffrey Martin i 2018 ser man for eksempel at:
-
- Paralympiske svømmer får fordeler hvis treneren deres ser på dem som elite-svømmere istedenfor svømmere med en funksjonsnedsettelse.
- Positive utfall er knyttet til personlige og nære relasjoner til trener.
- Parautøvere som opplevde sine trenere som autonomistøttende hadde sterkere relasjoner til sine lagkamerater og hadde en sterk følelse av kontroll over arbeidet de la ned med idretten.
- Parautøvere som følte at trenerne deres støttet deres ønske om å være selvstendig hadde høyere nivå av indre motivasjon enn de som følte mindre støtte.
- Demokratisk oppførsel er positivt assosiert med ulike typer tilfredshet hos parautøvere
- Paratrenere kan også påvirke utøverens følelser av selvtillit og angst. Paratrenere som både støtter og utfordrer har større sannsynlighet for å utvikle selvsikre utøvere, og utøvere har oppgitt negativ coaching som en av de mest angstfremkallende idretts-stressorene de møter.
- Effektiv coaching gjennom video og løpsanalyser hjalp australske utøvere til å utvikle så gode løpsstrategier at det førte til 10% prestasjonsforbedring og til slutt en verdensrekord.
Handbook of disability sport and exercise psychology tar også opp noen grunnleggende psykologiske kvaliteter som påvirker prestasjon og velbehag. Disse tenker vi det er fint å være oppmerksomme på.
- Selvbestemmelse: Selvbestemmelse som begrep kommer fra selvbestemmelsesteorien (Adams et al., 2017). Kjernen i denne teorien handler om at mennesker er aktive agenter som ønsker vekst og utvikling. Men, for at vi skal være i denne vekstprosessen må noen helt grunnleggende psykologiske behov dekkes. I hovedsak snakker man da om behovet for autonomi, tilhørighet og kompetanse. Når disse behovene fremmes og tilfredsstilles kjenner mennesket på en indre motivasjon som fører til personlig vekst og trivsel (Ryan, 1995). Som trener er det dermed viktig å jobbe aktivt for å fremme disse behovene hos utøver. Spesifikt for paraidrett rapporteres det i følge Martin (2018) om at følelser av selvbestemmelse kan hjelpe utøvere til å takle stress, og at koreanske paratrenere som var trent til å støtte sine utøveres behov for autonomi vant flere medaljer i London Paralympics, sammenlignet med de som ikke var trent til det.
- Selvbevissthet: Selvbevissthet handler om å undersøke og reflektere. For eksempel knyttet til den personlige motivasjonen man har for å drive med idrett. Dette kan være til stor hjelp når man skal jobbe med å sette seg mål, både i trening, konkurranse og livet generelt (Martin, 2018). Man kan f.eks. tenke seg at utøvere kan få mye «drahjelp» ut av å reflektere rundt hva som motiverer dem, hvordan de kan trigge denne motivasjonen hos seg selv, og hva de trenger fra trenere og utøvere rundt seg for å bygge den opp. Dette kan være helt forskjellig fra utøver til utøver, og det krever derfor at man som trener utforsker og blir godt kjent med sine utøvere.
- Selvfølelse: I følge Martin (2018) er også utøverens selvfølelse en viktig grunnleggende psykologisk kvalitet som påvirker prestasjon. På psykologforeningen sine sider kan man høre Guro Øiestad snakke om selvfølelse. Et veldig interessant klipp som utdyper rundt begrepet: Se her.
- Personlighet: De personlige karakteristikkene som utgjør personligheten vår kan også utgjøre en stor forskjell på idrettsprestasjonen. Personlighet defineres ofte som noe stabilt. Det vil si at man oppfører seg relativt likt i ulike situasjoner over tid. Samtidig som det også er en faktor som gjør hvert enkelt menneske unikt (Martin, 2018). I idretten er det ofte slik at utøvere trener mer fysisk trening enn mental trening, dette gjelder i enda større grad for parautøvere. Det er derfor sagt at det kan være slik at parautøvere lener seg mer på medfødte positive styrker (som f.eks. personlighetstrekk) i mangel på lærte mentale ferdigheter (Martin et al., 2011). Dette er det nyttig å være bevist på.
Du kan lese mer om psykologisk forskning på parautøvere i boken "Handbook of disability sport and exercise psychology" som tar for seg forsking spesifikt på paratuøvere. Boken kan lånes, eller kjøpes hos bohandel (men må ofte bestilles hvis den ikke kjøpes på nett).